Mellom alle stoler......eller toppen av et isfjell?Som søster til en psykisk utviklingshemmet- og som jurist/ forsker med god kontakt med diverse jurist- og advokatmiljøer, har jeg i det siste fått kjennskap til en rekke saker som avslører at denne gruppen på flere områder opplever en skremmende mangel på rettssikkerhet. Psykisk utviklingshemmede blir i dag ikke umyndiggjort. Dette betyr at de i utgangspunktet har den samme juridiske samtykkekompetanse- og handlefrihet som oss andre. De får kun oppnevnt en hjelpeverge, som i hovedsak har tilknytning til økonomiske forhold. Rent faktisk vil imidlertid skjebnen til de fleste i denne gruppen i høy grad være overlatt til deres omgivelser. Det er særlig i forbindelse med overgrepssaker at problematikken kommer til syne. Hva med den psykisk utviklingshemmede mannen som stadig blir utsatt for overgrep fra en annen bedre fungerende utviklingshemmet mann i samme bofellesskap? Hva med den psykisk utviklingshemmede kvinnen som plutselig endrer atferd og forteller at et vikar har gjort fæle ting med henne men hvor det går lang tid før noen bringer politiet på banen? Bevisspørsmålene er vanskelige nok i forhold til vanlige overgrepssaker. Hvilken troverdighet har en utviklingshemmet i slike saker? Og hva med den relativt velfungerende jenten som drømmer om et sosialt liv, men som holdes innesperret i hjemmet av eldre slektninger og nektes all kontakt med samfunnet “i aller beste mening”? Det siste kan karakteriseres som ulovlig frihetsberøvelse eller psykisk vold. Problemet er at regelverk som skal i vareta personer som utsettes for straffbare handlinger, som f.eks. retten til bistandsadvokat overhodet ikke er tilpasset de spesielle utfordringene som kan oppstå i kjølevannet av saker som involverer utviklingshemmede. Det er åpenbart at en 40 år gammel kvinne som fungerer mentalt som en 11 åring, vil ha helt andre behov for hjelp, både når det gjelder type hjelp- og ikke minst omfang av hjelp. Dette har jeg sett at det er veldig vanskelig for en bistandsadvokat å få gehør for når salærene skal fastsettes. Det er også vanskelig å helt finne ut hvilken offentlig myndighet som skal ha ansvar for hva, i saker hvor man har med voksne, myndige ofre som fungerer mentalt som mindreårige. Også er det alt dette med det seksuelle…som det fremdeles er så vanskelig å snakke om- og forholde seg til når det gjelder denne gruppen. Hva fører det til? At man ikke alltid vil se hva som skjer fordi man ikke klarer å forholde seg til det? Jeg er redd vi er for naive i forhold til denne problematikken. I den første saken jeg nevner over, og som fant sted i en kommune på østlandet,var det ingen som grep inn. En ansatt som forsøkte å si i fra, ble utsatt for represalier. I den andre saken, endte det i en rettssak hvor bevisene ikke holdt. Offeret er alvorlig skadet, men ingen ble dømt. I den siste saken er det et lite håp om at vedkommende kan hjelpes, men det er kun fordi den rette personen tilfeldigvis fikk befatning med saken.
Vist 99 ganger. Følges av 3 personer. 
0
0
Annonse | |||||||||||
Kommentarer
Har forundret meg mang en gang,når slike saker kommer opp,hva med å bruke hodet litt og ikke bare regelverket.Noen bestemmer at den person som har slike lidelser,skal ikke ha noen form for sexualdrift.Den forsvinner ikke,selv om en er frisk og er 90 år.Vi kjenner en med downsyndrom,over 40,tenker bare,snakker bare om kvinner og sex,det er like naturlig for han som for oss.Derfor ,i det rette øyeblikk,kan overgrep skje,men når en pleier eller en som vedkommende stoler på,da er det meget kriminellt.Kansje vi burde få vandelsattest for de som skal pleie slike passienter,det kan jo være at ;syke personer;søker slike steder for å få utløp for sine sykelige tanker /drifter?
Vi har nå sett en del stygge overgrepshistorier i både barnehjem og andre institusjoner opp igjennom historien og bør være vare for denne type forhold. Men her er mange vanskelige spørsmål. Hvordan skal foreldre, ansatte og andre pårørende forholde seg i ulike situasjoner som kan oppstå: Mellom personer som er på samme nivå…hva når en av partene er mer velfungerende?
Tolker jeg deg rett Birthe at du egentlig tar opp to ting her. Det ene er overgrep og det andre er seksualitet?
I min ungdom jobbet jeg på Emma Hjort. Det var på de avdelingene med de minst fungerende beboerne. Titt og ofte viste de sin seksualitet og vi som jobbet der tok ikke særlig notis av det. Men overgrep tror jeg ikke det var store muligheter for da bemanningen var stor i forhold til beboere på de avdelingene jeg jobbet.
Det er ikke noen enkel problemstilling når man har barn i voksne kropper. Det utfordrer den vante måten vår å se mennesker på. På den annen side kan vi heller ikke fornekte at mennesket er et seksuelt vesen. Tidligere tiders praksis med å fortrenge dette og forhindre det hos psykisk utviklingshemmede kan vel også sees på som en form for overgrep.
Det er nok en stor utfordring for de fleste som ikke har jobbet med eller har tett kontakt med psykisk utviklingshemmede å vite hvordan man skal forholde seg.
Personlig kan jeg ikke si annet en at den tiden jeg jobbet på Emma Hjort gav meg utrolig mye, det lærte meg om menneskverd og hvor forskjellige vi er men at det uansett finnes noe som rører en i ethvert menneske bare man blir litt kjent med det. Det lærte meg også hvordan mange mennesker skyr det de ikke forstår eller føler uvilje mot. Hvordan vi viser dette med kroppspråk med mer.
Veldig bra, Lars….og et verdifullt korrektiv til undertegnede :-) Ja…det ble nok to ting. Mine yrkesmessige erfaringer var peilet inn på overgrepsproblematikk, mange typer av den. Ikke alle handler om seksuelle overgrep, men overbeskytting av velfungerende utviklingshemmede, kanskje som følge av at svært konservative pårørende frykter at den utviklingshemmede lever ut f.eks. seksuelle sider. Pga slik frykt, driver man i realiteten frihetsberøvelse. Det er ofte tilfeldig om slike forhold blir kjent når vedkommende er voksen og ikke har noen tilknytning til skole / arbeidsliv etc.
Så har man faktiske overgrepssaker og hvordan disse blir håndtert av ansatte i bofellesskap, politi, påtalemyndighet, domstol etc.
Men hele verge/ hjelpeverge / myndighetsproblematikken er grå og vanskelig på flere områder. Hvordan håndterer folk prevensjonsspørsmål, steriliseringsspørsmål etc. dette er ikke enkle i forhold til mennesker som rettslig sett ikke er umyndiggjort.
Hei
Saken er vel ganske enkelt ,i et nøtteskall:Følg lovverket,glem sunn fornuft.
En person jeg kjenner veldig godt.har hadt psykiskeproblem i mange år.personen bodde sammen med sin syke mor og var til tider voldelig.
Denne jeg her skriver om,tok selv kontakt med helsetjenesten og ba om å få hjelp til å flyttepå eventuelt en hybel.Svaret var: Det ble tilrettelagt en leilighet i 2. etg. i samme hus,hvor han kunne bo.Trapp ned til1.etg. og felles inngang.Hvor var fornuften i dette?? Vel,som pårørende,fikk jeg flyttet hans mor.Hjelpeverge som var oppnevnt,fikk jeg -aldri-kontakt med.
Hei
Saken er vel ganske enkelt ,i et nøtteskall:Følg lovverket,glem sunn fornuft.
En person jeg kjenner veldig godt.har hadt psykiskeproblem i mange år.personen bodde sammen med sin syke mor og var til tider voldelig.
Denne jeg her skriver om,tok selv kontakt med helsetjenesten og ba om å få hjelp til å flyttepå eventuelt en hybel.Svaret var: Det ble tilrettelagt en leilighet i 2. etg. i samme hus,hvor han kunne bo.Trapp ned til1.etg. og felles inngang.Hvor var fornuften i dette?? Vel,som pårørende,fikk jeg flyttet hans mor.Hjelpeverge som var oppnevnt,fikk jeg -aldri-kontakt med.