Bidraget er publisert med ropert og har blitt hentet fram på Samfunnet (lørdag 14. januar). Les mer om roperten…

Sakkyndige, kostnader, rettssikkerhet og nytteverdi

Det er besluttet at to nye sakkyndige skal undersøke den terrorsiktede Anders Behring Breivik på ny. Advokatene til Breivik har derimot rådet Breivik til ikke å la seg bli testet på nytt, noe Breivik skal ha uttalt at han heller ikke vil – i følge mediene. Som motreaksjon er det uttalt fra myndighetspersoner at dersom Breivik ikke vil samarbeide, kan han bli tvangsinnlagt til ny undersøkelse.

De handlingene som Anders Behring Breivik utførte den 22.07.2011, er så avskyelige, så i utgangspunktet hadde jeg ikke tenkt å vie saken oppmerksomhet utover det som mediene skriver. Men det at det er besluttet å oppnevne to nye sakkyndige og en ny sakkyndigrapport, setter norsk rettssystem i meget spesielt lys – for å si det mildt. Derfor denne kommentaren. Det at tingretten har besluttet å igangsette enn ny undersøkelse av Breivik, kan ikke oppfattes som annet enn full mistillit til den foreliggende rapporten som er lagt frem!

Svekker sakkyndiges rolle ekstremt mye!
Det som er bra, gjennom beslutningen/ konklusjonen om at det skal foretas en ny vurdering av Anders Behring Breivik, er – på generelt grunnlag – at sakkyndigrapporter kan man ikke ha tillit til!

Den allerede fremlagte rapporten om Anders Behring Breivik, som det er reist tvil om, ble utarbeidet av psykiaterne Torgeir Husby og Synne Sørheim. Det er opplyst at Husby er ofte benyttet som rettspsykiater av retten.

Mine spørsmål er da;
- Hva slags tillit kan man ha til alle de øvrige rapportene som er blitt anvendt i rettsapparatet – som er utarbeidet av psykiaterne Torgeir Husby og Synne Sørheim, og som kan ha hatt betydning for domsslutningen, og dermed rettsikkerheten – til flere av de som er blitt dømt i norske domstoler?

- Hva slags rettsikkerhet råder da generelt i norske domstoler så lenge systemet fungerer slik at dersom man ikke liker slutningene i sakkyndigrapport – så bestiller man bare nye – helt til man får en rapport med den konklusjonen man er tilfreds med?

På generelt grunnlag, kan jeg ikke skjønne annet enn at bruken og betydningen av rettspsykiatere og sakkyndigrapport med dagens avgjørelse er kraftig svekket! Dessuten så er det retten skal dømme i det som skal være et demokratisk rettssystem.

Sakkyndiges arbeidsmetoder
Det opplyses at Torgeir Husby har benyttet 405 arbeidstimer på Anders Behring Breivik.
Det er mulig at dette – generelt – er et riktig tidsbruk for å få en faglig god rapport – det har ikke jeg kompetanse til å vurdere hva som er rett og galt på. Men denne tidsbruken som Huseby har anvendt står i sterk kontrast til hva som er vanlig i sakkyndigarbeid i andre saker som føres for retten i Norge! Det kan virke diskriminerende på andre.

Min erfaring fra leder/ arbeidet i Foreningen 2 Foreldre (F2F) er at i barnefordelingssaker bruker sakkyndige mange timer med samtaler og observasjoner på mor og mors familie/ venner. Mens det holder med en 15 minutters telefonsamtale til far – og uten kontakt med fars familie/ venner. På bakgrunn av 15 minutter telefonsamtale kan sakkyndige konkludere med at far er uskikket til overhode å ha kontakt med sitt barn. Hva slags telepatiske evner tror de sakkyndige at de er besittelse av???
15 minutter for ivaretakelse av et barns og fars rettsikkerhet pr telefon står sterkt i kontrast med de 405 timene som ble benyttet på Anders Behring Breivik – og rettsikkerheten bør være lik for alle.

På toppen av det hele – dommerne i saken mente at 15 minutters telefonsamtale med far, var tilstrekkelig rettslig for å fradømme barnet rett til å ha kontakt med sin far og fars familie. Slik fungerer norsk rett! Hva slags rettssikkerhet er dette? Og uten at verken sakkyndige eller dommerne observerte far/ barn sammen?

Det sentrale spørsmålet er dermed; Hvor mange timer er nødvendig for sakkyndige for å kunne gi et faglig godt forsvarlig svar på en persons psykiske og fysiske tilstand juridisk og rettslig sett?

Tvangsinnleggelse for ny undersøkelse?
Jeg stiller meg meget undrende til at – dersom Anders Behring Breivik ikke frivillig samarbeider om en ny rapport – så kan det komme på tale tvangsinnlegge ham for en ny undersøkelse. Hva slags hensikt har det, og hva er motivet for å gjøre det er min tanke?

For det første, så er det gått nærmere et halvt år siden terrorhandlingene fant sted. Den terrorsiktede har sittet i stor grad isolert og begrenset kontaktnett/ tilgang på ytre påvirkninger. Det kan bety at atferdsmønsteret er annerledes i dag, enn på det tidspunktet da den forferdelige ugjerningen fant sted (endret atferd). Det som er mest relevant for saken, må etter mitt syn være den tilstanden Breivik befant seg i tettest opp til det tidspunktet hvor den grufulle gjerningen fant sted.

Anders Behring Breivik har uttalt (påstand) noe slikt som at rundt 80 % av innholdet i sakkyndigrapporten inneholder opplysninger om forhold som ikke har funnet sted. På dette punktet kan det hende at Breivik har rett i sin påstand, det er et bilde som er gjenkjennbart fra sakkyndigrapporter i barnefordelingssaker.
Hvordan kan rettssamfunnet forvente at Breivik har tillit til å gå på en ny runde med undersøkelse etter erfaringene han har gitt uttrykk for med rapporten til psykiaterne Torgeir Husby og Synne Sørheim?

Ny «Arnold Juklerød-sak»?
Når det nå foreligger en sakkyndigrapport, så vil noen velge å tro at konklusjonen i den er den riktige, og Anders Behring Breivik vil alltid ha den konklusjonen hengende over seg. Og hvem kan motbevise at den var riktig eller gal på det tidspunktet konklusjonen ble tatt? Dersom (så hvis/såfremt) at de nyoppnevnte sakkyndige kommer til en motsatt konklusjon. Hva skjer da, og hvem skal retten tro på? Slik jeg ser det, har man ved å nedsette en ny sakkyndiggruppe bidratt til å sette dommerne i en håpløs situasjon/ håpløs valgsituasjon. Eneste måten retten kan komme ut av den situasjon, er å se bort fra begge rapportene under domfellelsen – med de eventuelle konsekvensene det kan få. Eller at dommerne ender opp med en nærmest «uavklart» diagnose. Her kan man ende opp i en slags «Arnold Juklerød-sak», i den forstand at man ender med en ørkesløs diskusjon om diagnose – hvor «makt skaper rett» fremfor en konklusjon på objektive kriterier.

Fungerer det norske rettssystemet optimalt?
Det at det myndighetene har gitt klarsignal for en ny sakkyndigutredning skal foretas på Anders Behring Breivik, bør på generelt grunnlag åpne for en granskning og utredning på hvorvidt norsk rettssystem fungerer optimalt, og hvordan rettsikkerheten blir ivaretatt ved bruk av rettsoppnevnte sakkyndige! Det er blant annet antydet at avdelingen til rettspsykiater Torgeir Husby setter diagnosen paranoid schizofren mye oftere enn gjennomsnittet i den offentlige psykiatrien. Dersom den påstanden medfører riktighet – hva slags rettssikkerhet sitter man igjen med da?

I hvert fall bør fortsettelsen medføre at det utarbeides retningslinjer og etiske regler for hvordan sakkyndige skal arbeide. Slike regler finnes ikke i dag, og på generelt grunnlag mener jeg det er meget uheldig.

Skriver regninger – «ikke med gafler – men med store spader»
Sakkyndige vet å ta seg betalt. Det fikk man erfare med Gerd Liv Valla-saken i Ingunn Yssen/ Gerd Liv Valla-saken. Advokaten Jan Fougner, førstelagmann i Borgarting lagmannsrett Nils Erik Lie og advokat og professor dr. juris Kristin Normann foretok den utredningen sammen med
dr.med. psykoanalytiker Lars Weisæth og cand.med. spesialist i psykiatri Odd H. Hellesøy. Regningen for den rapporten er oppgitt til å være på hele 5 607 504 kroner for noen dagers arbeid. Den regningen ble ikke betalt av det offentlige.
(Den verste avsløringen med Fougner-rapporten er at den viser at dommere i norsk rett kan sitte «på alle sider av bordet», og hvordan det etableres nettverk mellom dømmende myndighet, forsvarsstand og sakkyndige. Grådighetskultur er et stikkord i denne settingen).

Når det gjelder rettspleien på straffesaker, er det offentlig myndigheter som fastsetter prisene. Den prisen er oppgitt til å være på 905 kroner pr time. I de fleste tilfellene dekkes disse beløpene ved hjelp av skattebetalernes penger. Siden Norge skal fremstå som en «demokratisk» rettsstat, så stiller jeg meg undrende til prisnivåer på 905 kroner pr time – det er en pris som overhode ikke står i forhold til flertallet av det norske folk – dermed virker dette prisnivået temmelig «udemokratisk»!

Den sakkyndigrapporten som psykiaterne Torgeir Husby og Synne Sørheim fremla om Anders Behring Breivik er oppgitt til å være på 243 sider, og kostet det offentlige hele 366 525 kroner (neste en gjennomsnittlig årslønn) for noen ukers arbeid.

Med et slikt system med svindyre rettslige kostnader er jeg redd for at rettssikkerheten svekkes ut fra kostnadsspørsmål. Økonomi kan dermed bli et hinder for rettssak og sakførsel som er en demokratisk rettsstat verdig. Det kan skje at samfunnet velger å avstå fra objektive gode rettsprosedyrer enten ut fra samfunnsøkonomiske spørsmål, eller gjennom at parter ikke tør gå til domstolene for å kreve sin rett av frykt for å bli totalt økonomisk ruin i saker hvor man kan bli risikere å bli idømt saksomkostninger.

En annen ting er hvordan enkelte rettspersoner fakturerer timer. I Nokas-saken ble det opplyst at en advokat fakturerte for 25 timer (ja, du leste rett) i døgnet. Hvordan kan ha tillit til rettspersoner som fremmer slike krav? Er det med slik grådighet dette landet skal bygges?

Hvilken betydning vil sakkyndigrapportene få for rettsutfallet?
Tvilen skal komme tiltalte til gode – er et viktig rettsprinsipp. Leder for påtalemyndigheten, riksadvokat Tor-Aksel Busch, har uttrykt noe slik som at en ny sakkyndigrapport uansett ikke vil få noen konsekvenser i saken. Bakgrunnen for det er all tvilen rundt Breiviks diagnose. Det er dette Breiviks forsvar også må forholde seg til – og faktisk forholder seg til. Hvor mye verdi har en ny sakkyndig rapport da? Påtalemyndigheten har så langt – lagt til grunn – at tvilen nettopp skal komme tiltalte til gode. Slik må og skal et rettssamfunn fungere.

Den alminnelige rettsoppfatningen i Norge synes å være at de grusomme handlingene som er begått av Anders Behring Breivik, er av en slik alvorlig karakter, at han aldri må tilbakeføres til samfunnet, basert på konkludert atferd den 22.7.2011. Jeg tror det skal svært mye til for at en domsslutning ender opp med en annen konklusjon enn den som er i tråd med uttrykt folkevilje. Hva er da hensikten med en sakkyndigrapport nr 2?

Vist 20 ganger. Følges av 3 personer.

Kommentarer

Som her Hassel påpeker er vel ikke en ny rapport en god ide,eller er det? det er kanskje en ide å gå tilbake til når rapporten først kom ut, og hvordan den ble mottatt av mange profesjonelle i dette omstridte “faget”. rapporten ble kaldt uriktig og grensende til opspinn! dette av folk som har til dels lang fartstid i faget og som ikke kunne stille seg bak de konklusjoner som rapporten fremla. er det umulig for Noen av disse høye herrer å kalle en spade KUN en spade? det trenges ingen krystallkule for å vvite at mannen er forstyrret!Aberet med hele dette sirkuset er jo til ytterte konsekvens at media har gitt den mannen sin egen “såpeboks” fra hvor han kan få sitt høyst forstyrrede budskap ut i eteren, noe som var hele ideen med handlingene hans! At sakyndige ikke kan enes om hvorvidt mannen hører hjemme i fengsel eller på sykehus høres ..vel sykt ut! det skulle ikke være tvil om at han bør sperres inne og ALDRI slippes fri! Det sier veldig mye om tilstanden til Norge som rettstat når vi bruker det som kun kan kalles uhørte beløp på det helt åpenbare. hva sier det om oss som nasjon at våre naboland både ler og griner av vår unnfallenhet og uvilje mot å ta vanskelige beslutninger. Et godt eksempel er de mange rettssaker mot mullah Krekar,et individ jeg har meldt meg frivillig til å betale flybilleten til hvis han bare vil dra! vHan har kostet over 100 millioner på disse rettssakene og synes noen at vi har fått valuta for pengene`? Også der var det utstrakt bruk av sakkyndige som nok ikke har vært så veldig saklige , siden mannen fremdeles må utstå å bo i et land som han hverken respekterer eller er glad i.. det barmhjertige her er jo innlysede selv for en legmann ..La ikke mannen lide slik, la ham dra! hvor er helt opp til ham selv ,selv om noen åpenbare (varme) destinasjoner, da særlig ett veldig varmt et.I breiviksaken er det min fulle overbevisning at han ikke noensinne skal trekke frihetens luft igjen og døm han nå så ofrene skal få slippe å hver dag å se hans bilde i alle medier! Er nyhetene blitt viktigere ennn hensynet til ofrene? Han har jo fått det som han ville, han er berømt og får sine meninger gulpet opp av både Norske og utenlandske medier. Gi ofrene fred, kast nøkkelen til cella hans og som med andre instanser i den Norske stat… på tide med “vårrengjøring” i rettsapparatet!!

Masse innfallsvinkler i denne kompliserte saken om ABB.

Han har opptrådt som anklager, dommer og bøddel. Det han utførte i rollen som dommer og bøddel er grusom i all sin virkelighet, og udiskutabelt ikke akseptabelt under noen omstendighet

Det kan ikke på noe nivå være uenighet om det!

Hvorvidt hans rolle som anklager og grunnlaget for å anklage det norske arbeiderpartiet for “udemokratiske” fremgangsmåter vil det heldigvis alltid foregå en diskusjon rundt.
Enten det gjelder Arbeiderpartiet eller andre politiske partier eller maktutøvelse fra de andre statsmakter så skal dette diskuteres.

Sakkyndigrapporter, hva skjer om en slik person blir erklært ikke soningsdyktig pga av forskjellige diagnoser?
Hvor mye penger, hvor mange stillinger og utbygging av avdeling osv til psykiatrien vil det medføre om ABB blir dømt til helsevern?

Og hvem er det som arbeider innen det fagfeltet som vil motta alle disse overlegestillingene, overtidsutbetalingene og alle de andre økonomiske løft om flest mulig dømmes til slikt helsevern?

Jo der er de samme faggruppene som i første omgang kunne sørge for at, ved en rapport framlagt for domstolen, personer blir tilført deres egen arbeidsfelt, som altså fører til disse betydelige pengeoverføringer.

Det var nevnt i innlegget til J. Hassel at personer sitter på begge sider av bordet.
Det lukter av den første rapporten en iver etter å få ABB inn i psykiatrien med alle de økonomiske fordeler det vil gi til til de sakkyndige.
Slike personlige interesser skulle være ønskelig å fjerne, kanskje utrederen eller en svært nær vil nyte godt av både overlegestilling og forskerstillinger om flere kommer inn i psykisk tvunget helsevern.

Men på hvilken måte skal en løse det?

Mange har utvilsomt rett til, på grunn av sykdom, et slikt tilbud -- men ikke alle!

Det snakkes mange ganger om demokrati, demokratiske avgjørelser demokratisk rettsystem og derved rettsikkerhet.

Men hva er definisjon på demokrati? ………Det motsatte er diktatur.
Hva er forskjellen på et demokrati og et diktatur?

Hvilke rettigheter eksisterer i et demokrati som ikke finnes i et diktatur?

Etter min oppfatning kan demokrati forklares i ett ord (med de lovfestede forhold som er regulert rundt dette ene ordet),
og også ved dette forklare forskjellen mellom diktatur (også flertallsdiktatur) og demokrati!

Men siden Jørund Hassel benytter dette uttrykket demokrati så ofte
håper jeg at han kan definere den oppfatningen han har .

Hva er demokrati?

Hvilket demokratisk rett har en borger i et demokratisk samfunn?

Du tar opp mange forhold her Jannsen, skal ta utganspunkt i det jeg oppfatter som det viktigste.
Vårt rettsamfunn skal være tuftet på en demokratisk rett. I det ligger det føringer i lovverket for rettsprosesser, objektiv bevisførsel, retten til å ytre seg – dvs legge frem sin sak, krav til rettssikkerhet, for deretter å bli dømt blant “likemenn” (juryordningen). Jurymedlemer oppnevnes gjennom demokratiske beslutningsprosesser.
Dette er hovedgrunnlaget for at en demokratisk rettsprosess skal kunne fungere.

I Norge svikter kravene til rettssikkerhet. Blant annet når det gjelder bruk av sakkyndige. Hva slags telepatiske evner tror sakkyndige at de har, som i enkelte saker kan “dømme” en person på basis av 15 minutters telefonsamtale – uten å møte den personen vedkommende skal uttale seg om – slik vi har tilfeller av. Fougnerutvalget (Valla/ Yssen-saken) viser hvor tette båndene mellom forsvarer, psykiater og dommerstanden – og hvor sammenfallende “enigheten” mellom dem er (de sitter på alle sider av bordet). Arnold Juklerødsaken viser hvordan en enkelt sakkyndigrapport kan ødelegge et menneskes liv på sviktende grunnlag.
Det amerikanske rettssystemet har jeg ikke til overs for, men en ting skal de ha! De benytter ikke “rettsoppnevnte” sakkyndige – de bruker sakkyndige med status som vitner. Det betyr at det er retten som dømmer.
Ordningen med “rettsoppnevnte” sakkyndige er en trussel mot rettssikkerheten og demokratiske rettsprosesser.

Nå ser vi at enkelte jurister vil ha vekk juryordningen – de mener åpenbart at juryordningen forstyrer “forsamlingen som sitter på alle sider av bordet” for mye.
Det er en annen trussel mot rettssikkerheten og demokratiske rettsprosesser.

Fougnerutvalget, som benyttet anomyne tipstelefoner osv, dvs et slags angiverisystem, viser at “alle sidene av bordet” nærmer seg tilstander man leste om i det gamle sovjetsystemet.

En demokratisk rett kan i utgangspunktet tuftes på ett eneste ord

KLAGERETTEN.

Om en stat er diktatorisk mister du klageretten, men i et demokrati er denne lovfestet

For det første, det du skriver er utelukkende riktig også etter mine oppfatninger.

Rettsystemet fungerer ikke, blant annet for at politikere har tatt seg tilrette i utøvende statsmakt og involverer seg i tilsettingen av dommere

For å få en pekepinn på at noe er riktig galt Les forvaltningsloven § 10 hvor det står at en minister i egenskap av regjeringsmedlem ikke kan bli inhabil—- da skal en lure litt på hva jurister henter fakta fra nå som stadig flere minister anklages for inhabilitet
Ingen minister i form av regjeringsmedlem kan bli inhabil i de avgjørelser en minister kan ta.

Saken er den at minister i dag, i strid med lover innen forvaltningsretten og kommunalretten tar avgjørelser de har lovforbud mot å ta!

Det er viktig å merke seg at forvaltningsloven ikke gjelder for stortinget, men den gjelder for stortingsrepresentantene som som sådan. Altså kan ikke stortingsrepresentanter ta del i noen del av saksbehandling unntatt det å legge tilrette grunnlaget for avgjørelser som skal fattes med flertallsvedtak i stortinget.
Det er kongens råd som i øverste organ er folkets tillitsvalgte, og basisen for rettsikkerheten. Politiker er ikke tillitsvalgte. de er valgt til styret av en forening som er part i saken jamfør fvl § 6 e)

Og hvem er minister men ikke som regjeringsmedlem? Det er de som kongen etter grunnloven skal velge til sitt eget råd,og som er definert “tillitsvalgt” men som kongen i hån mot folket ikke har valgt. Tvert om har han latt en minister i egenskap av regjeringsmedlem valgt kongens minister. Dette medfører en ulovlig sammenblanding av statsmakter som blant annet gjenspeiler seg i politikernes tilsetting av dommere.

Er dette demokrati?

10 mann i en gruppe er i ferd med å dø av sult. En foreslår å ta livet av en i gruppen for så å spise han. Da vil en dø, mens 9 vil leve lenger, kanskje overleve. Er det å ta livet av en på grunn av flertallsvadtak en demokratisk avgjørelse?
Det er definisjonen på flertallsdiktatur, det er derfor politikere som tar, og skal ta avgjørelser ved flertallsvedtak ved lov er forhindret i ta del i den offentlige forvaltningen

Den loven brytes konsekvent, og vi opplever derfor at vi kommer nærmere et flertallsdiktatur der rettspraksis og lovreguleringer innrettes på av vi tar livet av de vi ønsker å “spise” eller få til å tie i samfunnet.

Demokratiet i Norge er under meget sterkt press av en åpenbar grunn,
kongen gjør ikke jobben sin.

Han opptrer som politiker og ikke som øverste leder i utøvende statsmakt hvor han skal velge personer til det øverste tillitsorganet i samfunnet!

Når Grunnloven bestemmelse “Kongen velger selv sitt råd” . ikke følges av kongen gjør kongen oss alle til deltagere i et flertallsdiktatur hvor politiker er gitt alt for stor makt.

Dette gjelder ikke bare Norge, og faktisk er krisen i Europa mulig og forklare ved disse sammenblandinger
.

Annonse