Rettssikkerhet og demokrati

Hotell Serena i Kabul er gjenstand for mye oppmerksomhet her til lands. Det er forståelig. De rwandiske myndigheter får tilnærmet ingen oppmerksomhet. Det er ganske uforståelig. En spansk dommer tok 6. februar ut tiltale mot 40 nåværende eller tidligere rwandiske militære offiserer som har gjort tjeneste under Paul Kagame, Rwandas nåværende president og tidligere øverstkommanderende for FPR (Rwandas Patriotiske Front).

Tiltalen gjelder folkemord, brudd på menneskerettigheter og terrorisme i løpet av 1990-årene da fire millioner mennesker ble drept eller forsvant i følge en plan for etnisk eller politisk utryddelse. De fleste ofrene for terrorbølgen var Hutu rwandiske flyktninger og congolesiske sivile, heriblant mange Hutuer.

Dommeren, Fernando Andreu Merelles, nevner åtte spanjoler som ble drept eller forsvant. Det var disse hendelsene som ga startskuddet til etterforskningen ved Spanias Høyesterett i Madrid, som tidligere har etterforsket brudd på menneskerettigheter under militærregimer i Chile, Argentina og andre steder. Dommeren tok ikke ut tiltale mot president Kagame, på grunn av hans immunitet som sittende statsoverhode.

Blant de 40 tiltalte, hvorav 11 generaler, innehar flere diplomatiske posisjoner eller tjenestegjør for FN, spesielt i Darfur i Sudan. Det var til dette område Norge nylig planla å sende 260 soldater. Hvis Sudan hadde tatt imot tilbudet, ville norske soldater fått anledning til å delta i et FN-oppdrag sammen med mennesker som nå er tiltalt for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og/eller terrorisme.

Jeg har sett gjennom det spanske tiltaledokumentet (182 sider) og merket meg tiltalte nr 10, general Charles Kayonga. Etter det jeg forstår, holdes han direkte ansvarlig for de systematiske massakrene av rwandiske hutu flyktninger og congolesisk sivilbefolkning i flere områder, fra Bukavu i øst til Mbandaka lengst vest i den Demokratiske Republikken Congo (ex Zaire).

General Kayonga og hans FPR-soldater klarte ikke å drepe alle hutu flyktningene som de forfulgte i Zaire i 1996-97. I 1998 befant det seg ca 1200 flyktninger, nesten alle hutu, i en leir i Den Centralafrikanske Republikk. FNs Høykommisær for flyktninger valgte da å gi beskyttelse til en gruppe på ca 60 personer, som ble sendt som overføringsflyktninger for bosetting i Norge, Sverige og Danmark. Dette skjedde etter avtale med de respektive lands innvandringsmyndigheter. Det må være interessant for både flyktninger og innvandringsmyndigheter å se at den øverste spanske påtalemyndighet nå tar affære overfor FPR og general Kayonga.

En kvinne som opplevde forfølgelsen, har fortalt meg følgende:
• Under folkemordet i Rwanda i 1994 fikk familien, som ikke hadde vært
politisk aktiv, vite av naboer at de skulle drepes. Derfor flyktet de.
• Mannens foreldre ble drept av FPR soldater.
• Konas far ble skutt utenfor sitt hjem av FPR soldater.
• Familien flyktet til nabolandet Congo (tidligere Zaire) og videre til fots gjennom hele det store landet. Parets minste barn på vel ett år døde av sult mens familien sprang for livet for å unnslippe FPR-soldatene, som angrep flyktningene med moderne våpen. Kvinnen måtte bære barnets døde kropp på ryggen ganske lenge. Det var ikke mulig å stanse for å begrave det døde barnet, som til slutt ble lagt til hvile i en busk.

Jeg har satt meg litt inn i rwandiske forhold og møtt mennesker som har første hånds kjennskap til hendelser i landet og i regionen. Det forundrer meg hvilken likegyldighet som legges for dagen, fra regjeringen så vel som fra norsk presse. Hva kan man ellers si når nyheten fra Spania forbigås i taushet?